Vågakallen og Suliskongen satt ofte og skuet mot hverandre. Vågakallen på Aust-Vågøy og Suliskongen der oppi Sulitjelma. De kranglet gjerne om hvem av dem som var konge over det største området. De eneste gangene de var enige, var når de klaget over dagens ungdommer som den gang som nå, var umulige å råde over. De brydde seg bare om lek og moro og ville ikke høre på fedrene sine.

Suliskongen hadde sett seg nødt til å sende sine syv døtre ut til Landegode slik at Lekamøya, som var kjent for sin klokskap og sitt vakre ytre, kunne gjøre dem til ansvarsfulle og skikkelige unge damer.

Vågakallen hadde gitt opp sin sønn, Hestmannen. Han var full av ugang og slettes ikke god og omgås. Han hadde flyttet for seg selv og kunne herje som han ville uten å bli forstyrret av faren.

En vakker, senvårskveld tok Lekamøya de 7 søstrene med seg ut for å ta et kveldsbad og leke seg i vannet. Hestmannen lå der nord og kjedet seg da han plutselig speidet dem langt borte. Søstrene lekte og fjaset i vannet, men det var den vakre Lekamøya øynene hans falt på. Henne måtte han ha. Han kastet kappen over skuldrene, satte seg på hesten og jaget sørover i natten. Suliskongen våknet av levenet og beveget seg nærmere sjøen for å se hva som skjedde.

Lekamøya hørte bråket og skjønte at her måtte de bare komme seg unna. Hun og De syv søstrene la på flukt sørover Helgelandskysten. Lekamøya visste at det var henne han var ute etter, så hun løp fortere enn søstrene som syntes det hele var både morsomt og spennende og ikke kunne la være å leke seg litt underveis.

Da Hestmannen skjønte at han ikke klarte å nå henne igjen, spente han buen og sendte av gårde en pil etter henne. Men Sømnakongen, som hadde ligget der i nærheten av Brønnøysund og kikket på det hele, kastet hatten sin da han så pilen komme. Pilen gikk gjennom hatten og det gjorde at den både mistet fart og retning. I villskapen og våryrheten hadde alle glemt hvor kort den nordnorske natten var og plutselig kom sola opp og alle ble til stein.

Søstrenes kapper som de kastet fra seg i flukten, henger over Dønnesøya. De Syv Søstre står rake og fine mellom Sandnes og Alstadhaug. Hatten med hullet ligget utenfor Brønnøysund, pilen på en et skjær langt ute i sjøen og Lekamøya klarte akkurat å hive seg ned på Leka. Hestmannen ligger litt lenger nord og Suliskongens krone kan man speide mellom Børvasstindene. Den eneste som holder til på samme sted er Vågakallen, han sitter fremdeles høyt oppi Lofoten og speider utover riket sitt.