I april / mai  1940 - var Brønnøysund "stedet som krigen glemte", men det varte ikke lenge. Se kart

Tysk grundighet har satt sine spor, også heroppe, mellom kvitleggede bjørketrær. Tyskerne etablert 280 kystbatteri i Norge; herav tilhørte 210 hæren og 70 marinen. Dette i Skarsåsen tilhørte hæren.

Frykten for raid og alliert landgang i Norge; bidro til å låse store tyske troppestyrker i landet (ca. 3-400.000). Dette og vår  handelsflåte, - var kanskje vårt viktigste bidrag til krigens "sluttresultat".  Svolværraidet (4/3-1941) og Måløyraidet (27/12-1941); - ble en kraftig vekker for tyskerne.

I tillegg kom trefningen ved Majavatn (6/9-1942) og våpen- transporten på Helgeland. Den planlagte reduksjonen av den tyske styrken i Norge med 40% i forbindelse med angrepet på Russland (Operasjon Barbarossa)(22/6-1941) ble skrinlagt.  I stedet ble det en oppbygging av kystfortene og Norge ble det viktigste stedet i denne Atlanterhavsmuren. Først på femte prioritet kom den franske kysten i Normandie. Det fikk tyskerne merke i juni 1944.

EN VRIMMEL AV KANONER "sammenrasket" fra hele Europa:  Hadde det ikke vært for at tyskerne tok hele den franske artilleriparken inntakt da de okkuperte Frankrike sommeren 1940, hadde det nok ikke blitt noe kystartilleri i Norge. Dette var helt og fullt basert på erobret artilleri. Langs kysten av Norge var det utstasjonert ca. 2500 kanoner; herav var 1100 kanoner  hovedbevæpningen på kystbatteriene.

Her i Skarsåsen var det fire 15,5 cm kanoner (K 416 - fransk). Skuddvidden var  17.ooo meter.  Lengden på kanonrøret var 4,96 m; dvs. 32 ganger kanonens kaliber.   Dette var en feltkanon fra 1. verdenskrig, 1917. Som splintbeskyttelse ble det bygget en voll foran kanonen. Beredskapsammunisjonen, ¼ av det som ble tildelt, skulle lagres 5-10 meter fra kanonen. For å fordele / sikte inn ildsektorene til kanonene ble det malt
"blinker" på flere hus nede på Mosheim; og i sirkelen rundt kanonen ble det laget gradbue. Den kanonen som står her nå er en illustrasjon, - en mindre tysk kanon fra krigsårene.

Det var et forholdsvis stort belegg av tyske soldater iBrønnøysund. Hjulpet av stedlige nazister tok det ikke lang tid for tyskerne å føleseg noenlunde hjemme. Brønnøysund, ble kaldt "Lille Berlin", ikke bare p.g.a. mange tyske soldater (400-600); men også fordi 7 % av innbyggerne var medlemmer i
"nazistpartiet" (ca. 90 personer). Festnings- anlegget i Skarsåsen tilhørte "Artilleri gr. Brønnøysund: Herunder sydbatteri i Høgåsen, Nordbatteri her i Skarsåsen og batteri Ylvingen. Det var ca. 120 soldater ved hvert batteri.

I Kirkehaugen var det også en infanteritropp på ca. 100 mann. I tillegg kom marinekommandoen ved havna (20-30).  LYSKASTEREN:  Lyskastere var blitt en del av de tyske batteriene da krigen led mot siste halvpart. Det var ulike
størrelser av lyskastere, fra 60 cm til 200 cm. I Brønnøysundområdet vet vi at lyskasterne ble satt opp på Hestøya sør og på Salhus. Den på Salhus ble senere flyttet til Salterneset utenfor Tilrem.  Det sies at denne kunne lyse til Vega.
Det er heller tvilsomt om det noen gang har vært lyskaster her i Skarsåsen.

Skarsåsen festningsanlegg ble etablert av 120 okkupanter i juni 1941.  På et standard 15 cm batteri skulle det etter planen være rundt 235 mann. Tyskerne klarte sjelden eller aldri å fylle helt opp i batteriene, slik at det var stadig vakanser. 

De klarte likevel å omvandle  Skarsåsen til en stor sveitserost. Arbeidsinstruksen for bygging av kanonstillinger sa bl.a. følgende: Kanonene skal ligge på samme høyde over havet.  Kanonene skal
vanligvis ikke ligge mindre en 50 meter fra hverandre, i gjennomsnitt ca. 70 meter fra hverandre. Fra de fire store kanonstillingene og ut til yterkantene av anlegget går det løpegraver, underjordiske tunneler - til og fra 11 brakker og  nærforsvarsstillinger.

NB!  Det kan være rasfare i tunnelene - dere går på eget ansvar !

36.000 krigsfanger var slavearbeidere i Norge, herav av 30.000 russere. Våren 1942 ble det åpnet en russisk fangeleir på Mosheim. Det kom i alt 63 russere til denne leiren.

De ble utsatt for en svært hard behandling og hele 22 mann døde i løpet av kort tid. Dette p.g.a. mishandling og sult, og manglende legetilsyn. Ut over vinteren 1943 var det spore til bedring i behandlingen. Poteter og fisk ble gitt dem når vaktene, ubevisst eller bevisst vendte ryggen til. Tidligere var parolen:  "Fengsel for dem som ga krigsfanger mat". 

De to siste årene forekom bare to dødsfall i fangeleiren De døde ble først gravlagt ved ungdomshuset, deretter flyttet til kirkegården i Brønnøysund, for deretter gravd opp igjen og flyttet til sitt siste hvilested - krigskirkegården på Tjøtta.  For å sikre forsvaret rundt hele anlegget var det flere rekker med piggtrådsperring rundt Skarsåsen. Sommeren 1942 og 1943 ble det lagt store mengder personellminer på batteriene. Etter krigen måtte tyske
soldater selv rydde opp i disse minefeltene.

Festningsanlegget vitner om et umenneskelig slit: - all sement som måtte bæres opp, lemping av all steinen, bæring av materialer og tunge jernbaneskinner. 

Det ble en voldsom etterspørsel etter arbeidskraft. Timeprisen steg fra 90 øre til 2 kr. pr. time i Brønnøysund. - I tillegg tiltyskernes selv og russiske krigsfanger "deltok" utkommanderte tvangsarbeidere, håndverkere, entreprenører og "brakkebaroner". I tiden mars 1943 til juni 1944 ble det i alt utskrevet 39.000 norske menn til bygge- og anleggsektoren.

Etter hvert fant tyskerne også ut at batteriene måtte utrustes bedre for å kunne møte flyangrep og angrep fra bakkestyrker. Til dette formålet ble batteriene utrustet med en mengde tilleggsvåpen av forskjellige opprinnelse. Hadde kystfortene kommet i kamp - så hadde etterforsyning blitt en stor utfordring. På slutten av 1970-tallet ble deler av festningsanlegget fylt igjen. Vi har i 1990-årene
gjenåpnet deler av anlegget.

Til å gjennomføre byggearbeidene trengte tyskerne enorme mengder med byggestoffer som sement, sand, pukkstein, tre, osv. For å lage en kubikkmeter stålbetong brukte tyskerne 400 kilo sement.  Tyskerne regnet med at det gikk med 5 dagsverk pr. kubikkmeter tunnel, til 1 kubikkmeter med stålbetong trengtes 9,2 dagsverk. De regnet også ut at en krigsfange ikke var i stand til å yte mer enn 0,4 dagsverk pr. dag. 

Ellers, matsituasjonen var stort sett langt bedre i Brønnøysund enn mange andre steder. Dette skyldes selvfølgelig i første rekke fisken. Bestemmelsene gikk ut på at alle batterier skulle ha forpleining for 60 dager, lagret skuddsikkert.  I den tyske brakkeleiren hadde den enkelte sin egen rasjon av kaffe, av brød,
smør, marmelade.  Det minket etter hvert på smøret og marmeladen. Alt slikt var nøye tilmålt og utdelt pr. person - på grammet korrekt. En tysk soldat mente å huske at de fikk 20-25 gram smør pr. dag.

"Brønnøysund - EN VIRKELIG BEHAGELIG PLASS, spesielt de lyse sommernettene, og  kulturelt slett ikke som et isolert sted". Krig er råskap og sløsing med ressurser.

Likevel, mange er ikke med der granatene treffer. Samtidig med de fire kanonstillingene ble 11 brakker reist og piggtrådgjerdene satt opp. Den tyske okkupasjonsmakta ble stasjonære. De fleste soldatene som var her var over 45 år. Mange var kunstnerisk anlagt - de satte opp teater og konserter.

Stemningen var god. Den tyske besetningen i Brønnøysund var glad for ikke å være ved den fryktete østfronten.  Men, med jevne mellomrom, utover i 1944 og 1945, kom ordrene om å avstå så og så mange mann. Erstatningsmannskaper ble sendt hit. Så seint som søndag 25. februar 1945:  29 mann ankom og fordelt. Det var gjerne eldre folk som kom. På slutten av krigen kunne det også gå år mellom hver gang soldater fikk dra på permisjon til Tyskland.

God historieundervisning er å knytte det lokale til det globale, knytte historien til konkrete / synlige steder og hendelser. Skarsåsen er en slik knagg for å forstå historia. "Skal vi møte framtida med hell, må vi kjenne
fortida" (W.Churchill).