Fra vikingferder til utenlandsk dominans (800–1500)

Skipsfart har betydd mye i Norge i flere tusen år. Sjøfartstradisjoner og skipsteknologi var forutsetninger for vikingferdene i perioden 800–1050. Det var havgående skip med ypperlige egenskaper for seiling, roing og landgang som brakte norske, svenske og danske vikinger til ulike europeiske land.Vikingskipene var havgående, hurtiggående, lett å manøvrere, en kunne både ro og seile dem, og de kunne brukes på grunt vann, og en kunne lett gå i land med dem. Med skipene nådde vikingene mål både langs kysten og langt inn i landet via elever. Skipene ble forutsetninger for handel, plyndring og kolonisering. Mye av ferdselen og handelen i Norge i vikingtid og middelalder foregikk med små og åpne båter langs kysten, på innsjøer og elver. Den viktigste innenlandske sjøfarten var jektefarten fra Lofoten til Bergen. I 1563 ankom i alt 112 nordlandsjekter til Bergen. Jekta var kort, brei og klinkbygd, hadde åpent lasterom og et lite mannskapsrom bak (vengen).

Norge har siden 1800-tallet ruvet som en av verdens største sjøfartsland målt i tonnasje. Årsakene er å finne i en lang kystlinje, tradisjonsrik sjøfartskultur, levedyktige kystmiljøer der kompetanse på skipsbygging og sjømannskap er blitt overført og utviklet mellom generasjoner, samt geografisk nærhet til økonomiske stormakter som Nederland og England. Eksportvarene fisk og trelast ble også viktige betingelser for norsk skipsfart. Enda en faktor er at Norge i siste del av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet fikk et borgerskap som behersket en rekke utenlandske språk, interesserte seg bredt for kultur og samfunnsliv, dro nytte av utenlandske kontakter og hadde ofte betydelig kunnskap om en større verden, som kunne strekke seg fra Spania og Italia i sør, til Amerika i vest og Asia og Russland i øst, og senere til Afrika. Borgerskapet i norske byer og ladesteder fostret kompetente redere og skippere som fikk stor betydning for norsk utenriksfart og eksport.

Gjennombruddet for egen norsk handelsflåte i utenriks kom på slutten av 1600-tallet. I slutten av 1870-årene hadde Norge den tredje største flåten, og i slutten av 1930-årene den fjerde største. Krisen i norsk skipsfart fra slutten av 1870-årene og fram til begynnelsen av 1900-tallet, avbrutt av perioder med oppgang, skyldtes ikke bare skiftende og til tider svært dystre internasjonale konjunkturer. Krisen sprang også ut av manglende vilje i norske sjøfartsmiljøer til teknologisk omstilling – fra seil til damp

Gjennombruddet for dampskip i perioden 1905–1914 falt sammen med at verdensøkonomien utfoldet seg med en enorm vekst. Nå erstattet aksjeselskap de gamle partsrederier og enerederier. Rederiene kunne ansette en større stab med medarbeidere og spesialister. Rederiene inngikk langtidskontrakter med oppdragsgivere, såkalte certepartier, som kunne gjelde i ti år. Trampfarten forsvant helt, og spesialoppdrag, slik som fruktfrakt fra de karibiske øyer via USA, krevde store skip med kjølelager.

Sjølivet ble ikke så farlig lenger, komforten økte betraktelig, og sjøfolk på de største båtene kom etter hvert til å bo sammen på lugarer, fikk egen matmesse og egne rom for rekreasjon og underholdning. Langt færre skip forliste, og tallet på ulykker gikk ned. Sjømannsorganisasjonene kom til å kjempe fram reformer, noe som sørget for bedre vilkår for sjøfolk og mer sikkerhet om bord.

Starten på olje- og gassvirksomheten i Nordsjøen