I Lomsdalen er det langt til alt. Dette er teltet, kartet og kompasset og villmarkenes rike. -Her er ingen veier. Her er ingen fastboende mennesker. Her er ingen kraftledninger. Her er ingen....

Men likevel er her alt. Alt av hva naturen kan by på av det frodigste og det karrigste det rolige og det dramatiske. Ord som storslagent, vilt, øde, stille, og enkelt kan brukes om Lomsdalsområdet. Og likevel blir ord fattige. Lomselva har sitt utspring i fjellene mellom Velfjorden og Vefsn, og mellom Visten og Tosbotn . Vi tar turen fra fjord til bre og hittil. Vi leier båtskyss fra Nevernes til Storbørja. Vi går i land på Børjerøra, ved elvas utløp. På 1700-tallet var det ni gårdsbruk i området. Så seint som i 1946 hadde bygda 52 innbyggere. Men i 1973 er lemmene slått for vinduene, dørene er låst, og den siste bonde dratt med båt ut fjorden. Bare bruset av elvene og vindens sus i tretoppene bryter

ENESTÅENDE I VEST-EUROPA?
«Det er ikke fast bosetting i nedbørsfeltet, som er særdeles lite berørt av menneskelige aktiviteter. I forhold til vassdragets areal finner vi det i så måte enestående i landet og sannsynligvis i Vest-Europa. Referanseverdien er meget stor. . . (NOU 1983: 42- Naturfaglige verdier og vassdragsvern).

OPP GRØNNKLEDDE LIER
Vi tar den korteste ferdselsveien til Lomsdalen - en «berg og dalbane» tur. Vi følger den gamle stien fra sjøen ved Børjerøra, forbi Strompdalen og videre mot Lomsdalen. -Vi går opp den lange lia på nordenden av Strompdalsfjellet og runder åskammen 167 m.o.h. Så nedover igjen mellom kjempestore grantrær og med bregner til midjen.

Vi hører bruset av Lomselva noen hundre meter borte. Elva har gravd seg ned i fjellgrunnen og dannet et 3 km langt og hundre meter dypt gjel. Elveløpet varierer fra stryk og fosser til langstrakte loner. Alle naturprosesser i og rundt elva kan forgå uforstyrret. Vannsystemet er urørt. Vi følger Sæterdalen - vasser i bekken og snor oss mellom vierkratt. Inne i Sæterdalen tar vi «stien» opp en bratt og ulendt skrent. Over åsryggen ser vi ned mot Strompdalen med grasvoller og i det fjerne ser vi Lauwasstinden og Breivasstinden (1224 moh). Vi Iytter fuglesang og elvenes brus. Vi går forsiktig ned en bratt og storsteinet ur. Endelig etter tunge kilometer kan vi gå opp til den nedlagte Strompdalsgården. «Ugler i mosen»? Her er stor variasjon i frodighet Det medfører stor spennvidde i levevilkår for planter, dyr og fugler.