Det gjemte land

" En benk for to" Utsyn over Storbørja Foto:M: Solbakk" En benk for to" Utsyn over Storbørja Foto:M: Solbakk"Det ligger i Norge et sted. Du kan finne det mellom Velfjorden i sør og Vistenfjorden i nord, mellom Høyholmstidene i vest og Jennamengoutel i øst. Det har ingen klare grenser dette landet, for naturen lager ikke slike gjerder. Likevel ligger det en slags usynlig linje omkring det, en grense du bare kan føle når du passerer den, et kaffekok eller to bakom strøk derfolk ennå bygger og bor. Bortenfor denne linje vil du sjelden møte men­nesker." (Arvid Sveli)

 

Vår skaper må ha lagt mye arbeid og fantasi i dette kunstverket av et landskap. Det rommer så mye av storslagenhet og overraskende detaljer. Du finner utrolig frodige skogdaler. Du finner forblåste, karrige fjellvidder der knapt de fordringsløse lavartene kan vokse. Du vil se elver som flyter brede og stille langs urskogbredder i vide dalbunner, for så å bli kastet utfor høye fossefall eller presset gjennom hundremeter høye, trange gjel under tordnende protester. Høye, steile fjelltopper reiser seg hist og her innover, som årvåkne vaktposter om landet og det som lever der.

 

Det er et land av skarpe kontraster. Men de føyer seg fint mot hverandre til et fullkomment skjønnhetsbilde, og med en dybdevirkning i linjene som peker inn mot evigheten.

 

Skaperen ble så fornøyd med sitt verk at han bestemte seg for å gjemme det bortfor menneskenes hop og verne det mot deres trang til å omskape alt. Han ville ha det for seg selv og gledes ved det, og bare skogens og fjellets egne dyr, fugler og andre skapninger skulle får varig heimstavnsrett der inne. Utvalgte mennesker med natu­rens rette pulsslag i kroppen kunne få komme inn dit for en tid. De fikk gleden ved å se det fullkomne rundt seg til alle årets tider, og føle tilfredsheten ved å finne en mening med tilværelsen i pakt med selve skaperverket. Men de måtte betale dyrt for dette medtunge slit og store ofre.

 

I dag ser du bare sporene igjen etter disse menneskene i form av gamle, lutende hus, eller tufter etter hus som er borte. Du ser også steinrøyser og åkerreiner, og du finner gjengrodde stier etter menneskenes ferd med tunge bører til og fra sine villmarksheimer -stier som er skapt avfottråkk gjennom århundrer. Nærmere de gamle gardstuftene ser du også merker av husdyrstier som kroker seg fram mellom gamle trær og rundt myrkanter der villgraset gror frodig.

 

Dette er våre vidder - reinens og rypenes vidder. Nybygd gamme i Sørsamisk tradisjon ved nedre Breivatn. foto: M.SolbakkDette er våre vidder - reinens og rypenes vidder. Nybygd gamme i Sørsamisk tradisjon ved nedre Breivatn. foto: M.SolbakkMen du kan også finne stier og spor etter nytt tråkk. Da er det helst el­gen som har laget dem, eller tatt de gamle i bruk. Den har sine veier tvers over landet mellom nord og sør, mellom øst og vest. Og de faste stam­mer her finner ly og mat i lune skogdaler gjennom lange kalde vintre, mens de vår, sommer og høst nytter vide beitemarker langs fjellbandets kratt­skoglierog i vidjebel-tene rundt og flyer og myrer. På langevandringer mel­lom beiteplass-ene følger dyrene helst sine stier. De har en egen evne til å finne de beste passa­sjene gjennom vanskelig terreng, og ofte var det nettopp slike vill dyrstier de første menneskene tok i bruk som ferdselsveier. Ingen men­nesker lever og bor inne i dette landet lenger, bare noen få holder ennå tras­sig stand helt i utkantene.

 

I det gjemte landet går villmarkas eget liv uforstyrret det meste av året. Vinteren igjennom ligger snøflatene urørt av menneskelige spor. Ingen forstyrrer elgfamilien som vil holde seg mest mulig i ro på denne tiden av året for å spare energi gjennom matknappe måneder. Store flok­ker av fjellskarv beiter på snau-blåste rabber uten at geværskudd flerrer stillheten.

 

Gaupe og jerv streifer over vidder og gjennom daler på jakt etter bytte som kan stille den stadig gnagende sulten.

 

Vinterstormer kan brøle med stor villskap gjen­nom fjell-passene og tvinge alt levende i skjul. Men etter harde vintre kommer ofte våren brått og brusende til villmarka, frisk og yr av håp og livs­glede. Den stryker fra sjøen og inn over dalene og trenger seg videre mot fjellene, mens sol-skiven krabber litt høyere opp på himmelen for hver dag som går. Trekkfuglene vender tilbake og fyller luften med munter sang. Tiuren og orrhanen sam­ler seg til bryllupsfestene innpå skogen og stinne elgkyr trekker seg sakte mot de gamle kalvings­plassene.

 

De første kvitsymrenes bleke pikeansikter åpner seg blygt mot lyset, og i frodige lier skyter bregnene opp med sine krokete bispestaver mens bjørkekronene får den første aning av lysegrønt slør.

 

Senere, når det meste av den kalde snøen er borte fra fjellene og sommersola får full styrke i klare sønnabrisdager, da varmes de nakne bergsidene så det svir om du legger handa på den grå granitten. Da blir dalene til hete, dampende drivhus som får bregner og urter på frodig skredjord til å vokse opp i mer enn mannshøyde. Det er vondt å gå gjennom en slik vegeta­sjon, der bunnen ofte er ujevn og kan ha lumske sprekker i kalkfjellet. Du ser ikke hva foten treffer og må sette den prøvende ned for hvert steg du tar. Men har du smøget deg opp en slik li og siden kommet deg gjennom et kronglet krattbelte og opp i snaufjellet,da har du svim­lende utsyn over daler og fjell milevidt til alle kanter. Det blinker i elver og i et utall av små og store vatn, og i høyfjellet lyser det fra snøskavler og breer. For et land! Det er ikke rart at skaperen vil gjemme det bort for rovgriske mennesker, og at det synes som om han prøver å gjemme det bedre nå enn noen gang før siden menneskene fant fram til til disse kanter av kloden. Han har all grunn til det.